Well done

Snart er det tid for avreise. Igjen. (Hva skjedde?) Og jeg må venne meg til nye gamle omgivelser og nye gamle vaner. Igjen. Jeg må begynne å bruke sokker. Jeg må sove med dyne. Jeg kan kjøpe grovbrød på butikken. Og Uganda-fettet må bort. Jeg må ta bena fatt om jeg skal noe sted, jeg kan ikke bare vinke på første og beste moped. For det er vel langt mellom dem, og for øvrig tar de neppe passasjerer. Men det kan trolig ha en positiv effekt på forrige nevnte.

Jeg må betale dyrt for leskende drikker og andre festligheter. Jeg kan kjøpe lightbrus når det passer meg og stole på at butikken har skummetmelk, at der alltid er vann og strøm, og at ingen vil være venner med meg bare fordi jeg er hvit. Jeg kan forvente dopapir på offentlige toaletter, at folk ikke sier ja når de egentlig mener nei og at restauranter faktisk har det som står på menyen. Jeg må betale dyrt for å gå på restaurant. Jeg kan ikke forvente at alle kjenner meg igjen og husker navnet mitt bare de har møtt meg èn gang, eller at folk på gaten stadig spør meg hvordan jeg har det. Jeg kan gå over torgallmenningen uten at folk snur seg og glor og roper eller legger merke til meg i det hele tatt. Jeg kan være del av en folkemengde uten å skille meg ut overhodet, og om unger peker og ler når de ser meg bør jeg faktisk sjekke om jeg husket å ta på meg alle klærne ordentlig før jeg gikk hjemmefra.

Jeg kan forvente at tredve minutter er tredve minutter og ikke seksti, at fire timer er fire timer og ikke ni. Jeg må huske på at utestedene faktisk stenger før eller siden, jeg kan ikke sitte i baren til klokken halv åtte om morgenen. Jeg må huske på at eksamen faktisk er viktig, at der er bøker som faktisk skal leses, at universitetet faktisk forventer at jeg kan tenke selv, og jeg må ikke prøve å skrive ned hvert eneste ord foreleseren sier for så å pugge det. Jeg kan begynne å stole på informasjon og ikke minst at informasjon skal være tilgjengelig, og da mener jeg ikke gjennom jungeltelegrafen. Papirarbeid kommer til å bli en lek, og jeg kan godt kysse den første byråkraten jeg treffer og si at jammen gjør dere ikke en forbanna god jobb, dere norske byråkrater, og det samme kan jeg si til alle som jobber i norske aviser, norske bedrifter, norske myndigheter og norsk politikk. Well done, sov godt om natten, skal jeg si. Og gi de en klapp på skulderen.

For mye av det gode

Noen har luktet at jeg vil hjem. Ja, jeg vil hjem! Det er mye fint å si om Uganda og Kampala, men det er ikke for ingenting at de kaller Uganda for et u-land. Her er mye spennende å se, oppleve og lære. Og hadde jeg hatt noe fornuftig å ta meg til, kunne jeg godt ha blitt her lenger. Men faktum er at Makerere University er en vits. Makerere University er kanskje det mest anerkjente universitetet i Afrika. Det sier mer om resten av Afrika enn det gjør om Makerere. Bare det å gå opp på skolen er som å pisse i motvind. Derfor lar vi det være så langt det er mulig, ettersom dette gjør en ganske dårlig i magen og gir en ganske sur smak i munnen, og innimellom får en bare lyst til å legge seg ned og grine. Derfor er det ikke mye fornuftig vi tar oss til her i Kampala, og jeg er rimelig lei av å ha ferie nå. Ferie fylt med frustrasjon, vel å merke. Likevel har vi trolig lært mer av å være her disse månedene enn vi hadde gjort ved å studere ordentlig ett semester på et ordentlig universitet. Men jeg gleder meg storveis til å komme hjem og få noe fornuftig å ta meg til og leve i et samfunn og et system som fungerer. For let’s face it: vi er i et u-land og det er hundrevis av ting å savne. Og det var kanskje litt derfor vi dro hit også. Man tror kanskje at man etter en stund klarer å venne seg til, og kanskje til og med slå seg til ro med, at ting går saaaaaaaaaaaaakte, å gå på videregående/ungdomsskole uten pensum, forelesninger på diktat som er stikk i strid med ting du tidligere har lært på et ordentlig universitet, at tid ikke er viktig, at ting generelt ikke fungerer og at ordet rasjonalitet får en helt ny mening, eller hvorfor bruke ordet i det hele tatt? Tja, hadde jeg måtte bo her resten av livet, hadde jeg kanskje gjort et mer hederlig forsøk. Men jeg vet jeg skal hjem igjen til deilige Norge om ikke så lenge, og det er ikke vanskelig å se hvor det er best å bo og leve.

Men det er selvfølgelig mye jeg kommer til å savne også. Jeg kommer nok tidsnok til å savne å sove så lenge jeg vil, drikke øl når jeg vil, se så mange filmer jeg bare orker på dvd og lese så mange skjønnlitteraturbøker jeg bare gidder. Nylig leste jeg en bok som er skrevet i 2004, men handlingen foregår i en bitteliten by i USA på 1970-tallet som nekter å utvikle seg i takt med resten av det moderne amerikanske samfunnet. Forfatteren bruker mye tid på å forklare akkurat hvor gammeldags systemet og holdningene er i denne lille, tradisjonsbundne byen. Det var morsomt å sammenligne det samfunnet forfatteren her beskrev med Kampala. Det var svært lett å se at denne lille amerikanske byen som stadig hang etter resten av verdens utvikling likevel lå laaaangt foran Uganda og Kampala hva utvikling og modernitet gjelder. Nå som mamma er på besøk, har hun fått seg etterlengtet anledning til å lese en bok hun har hatt stående som en liten gullerot i hyllen gjennom mange måneder i travle Norge. Handlingen foregår på 1800-tallet. Og visst, mens mamma forteller om de spennende konfliktene i dramaet, der et sted begynner jeg å kjenne igjen det vi til daglig ser her i Kampala.

Med mamma på besøk har jeg selvsagt tatt henne med litt rundt her i Kampala. I Kampala er det i grunnen ikke så mye å finne på, så jeg har tatt henne med på noen av de tingene som er blitt helt dagligdagse for oss her nede. På slutten av dagen tenker jeg at det må være litt kjedelig for mamma at det ikke er noe spennende som skjer her, men så sier hun plutselig at hun har hatt en utrolig begivenhetsrik dag. Det er rart for meg, for vi har jo bare gått på gaten, tatt matatu, bodaboda, manikyr og pedikyr, handlet litt, drukket kaffe, vært ute og spist og drukket noen øl på kvelden. Ting som er helt vanlig og dagligdags for meg. Men mamma tar til seg alle inntrykkene: alle de svarte menneskene, fattigdommen, måten å kommunisere på, mannfolk som leier på gaten og alt annet som er helt annerledes enn hjemme, og det er det meste. Og mens mamma synes dette er kjempespennende og har savnet å kunne gjøre akkurat som hun vil fra morgen til kveld, har jeg savnet hennes travle hverdag; å stå opp tidlig om morgenen og ikke få tid til å tenke seg om før man legger seg om kvelden. DET gleder jeg meg til. Og når jeg har hatt nok av disse travle dagene, ja….da kan jeg tenke på det late livet i Kampala, og gjett om jeg kommer til å savne det; ølet, folkene, manikyr og pedikyr, lange morgener, late dager, sene kvelder og klokken, ja den kan jeg legge igjen hjemme i Norge. Jeg vet at klokken er syv når solen står opp og at klokken er syv når solen går ned og innimellom der er det i grunnen ikke så veldig nøye.

Still going strong 

Still going strong 

Reality

I kveld kommer mamma paa besok for to uker, og jeg gleder meg! Foler meg litt som en realitydeltaker som endelig skal faa se et familiemedlem igjen etter tre og en halv maaned i isolasjon. Dere sitter i Norge, mamma sitter paa flyet, jeg sitter paa Klub5 og om ti timer skal jeg kaste meg rundt halsen paa mamma, og hadde kamera-teamet vaert med hadde det sikkert blitt mange taarevaate og rorende naerbilder. Sukk. Ingenting er vel som gjenforeninger, og ingen er som min mamma!

Tid og kunnskap

Jeg kom paa skolen paa lordag og skulle ha test. Avlyst. Jeg kom paa skolen mandag og skulle ha test. Avlyst. Jeg kom paa skolen paa lordag igjen for aa ha den testen jeg egentlig skulle hatt forrige lordag. Avlyst. Jeg fikk igjen en test jeg faktisk har hatt. Jeg fikk 7 poeng (joda, vi faar poeng – i samfunnsfag) av 15. Det betyr under 50% og det betyr at jeg ikke har bestaatt. Stryk.

Gud, som jeg savner eksamensstresset fra UiB.

Makerere "University" faar definitivt stryk av meg.

Mer

Noe av det jeg savner mest her i Kampala, er kultur. Jeg savner nye, gode filmer på kino. Da Million Dollar Baby endelig klarte å komme seg til Uganda(etter noen utsettelser) var det som en gave fra oven. Da Jens kom med fjorten episoder av The 70s show, koste jeg meg som det er lenge siden jeg har gjort. Og jeg som aldri har vært mer enn middels begeistret for akkurat den serien. Jeg savner konserter og teater og revyer og såpeserier og ukeblader og sladder, og selv om jeg ikke er en aktiv konsument av alt sammen, savner jeg å ha det rundt meg, savner å kunne ønske at jeg hadde råd til å gå på revy og jeg savner at de ble utsolgt for billetter til konserten før jeg klarte å kave meg til å kjøpe en selv. Jeg savner en debatt i Dagbladet om de enkleste ting, bensinpriser, matpriser eller sytete nordmenn. Hvilken kjole hadde Mette Marit på seg ved siste anledning, og var den egentlig noe tess? Er det skrevet noen kontroversielle bøker i det siste? Har Ari Behn sagt noe dumt? Hvordan går det med helsen til kongen, og er jeg for eller mot brosteiner i Bergen sentrum? Er Jon Almås snart singel, eller holder han fremdeles koken?

Ikke lenge etter vi ankom Kampala kom vi i prat med en journalist. Jeg og Thomas kommenterte at det var så mye politikk i avisene her, og at vi syntes det var en veldig bra ting. Hjemme skriver de bare drit, sa vi. Nei, sa han. Det er en dum ting. 75% av de som leser avisene i Uganda består av eliten. Det er ingen bra ting. Hvorfor kan de ikke skrive om Beckhams, for eksempel? Slik de gjør i England? Skrive om enklere ting, ting som mannen og kvinnen i gaten kan forstå, som er lettfattelig og som pirrer nysgjerrigheten? Det tunge politiske stoffet som avisene her i hovedsak består av er ikke for allmennheten, og kanskje trenger det ikke være det heller. Har Siv Jensen den samme frisyren, og er Per Kristian Foss fremdeles homo?

Skal buksene fremdeles være lav i livet? Og hvor har de den billigste utepilsen og hvor vanker de peneste guttene? Hvilken sang spiller de overalt, hvem er Norges landeplage nå for tiden, og hvilken artist skal vi huske sommeren 2005 for? Hvilken melodi vil i all fremtid gi en følelsen av iskrem og grilling og jordbær og jo – sommeren 2005? Er det nye idolet fra Vennesla et virkelig idol, eller er hun en flopp som hennes forgjenger? Kan hun synge eller er hun bare usannsynlig kul? Hva er nytt fra i går til i dag?

I Kampala? Ingenting. De spiller fremdeles Shania Twain og Celine Dion overalt, og så vidt meg bekjent gjorde de det samme for et år siden også. Har du hørt den nye sangen? Hvilken? Åh, nei, jeg bare tuller. Ingen nye sanger siden i går, siden forrige uke, forrige måned, siden i fjor. Ingen akkumulasjon. Det skapes ikke noe nytt. Alle jobber i sjappene sine og tjener kanskje akkurat nok til mat og klær og tak over hodet. Jeg kan ikke se at de ønsker seg noe mer. De prøver ikke skape noe nytt, reklamere, SE! Jeg har fått et nytt merke juice, løp og kjøp, bedre juice har du aldri smakt! Nei, du finner det ikke. Nye verdier skapes ikke, verken kulturelle eller økonomiske. Ingen ambisjoner, inget engasjement. ”Sorry, no change” betyr at de ikke har nok vekslepenger, men det betyr også at du ikke får handle hos denne kjøpmannen i dag. Du får ikke med deg melken hjem fordi kjøpmannen ikke kan veksle, og kjøpmannen får ikke penger i kassen fordi han ikke har småpenger der fra før av. Og ikke gidder han gjøre en innsats for å ha det i morgen heller. Vi lever til vi dør.

Det er de nære og kjære verdier som teller, og det høres veldig fint ut. Meg og mine, familien min og Gud. I går, i dag og i morgen. Jentene i klassen jobber flittig med skolen fordi det er en forpliktelse, ikke fordi de har et mål med det. Kanskje jobbe et par år før de skal beskjeftige seg selv med reprodusering på full tid. Få av dem har ambisjoner om mer. Jeg savner vilje, ambisjoner, prosjekter, å jobbe for et mål, skapertrang, kreativitet, utvikling, effektivitet, resultater, inspirasjon, initiativ, nyskapning, kontroverser.

Ingen innovasjon, ingen utvikling.

Man tror kanskje at brød og vann og tak over hodet er det man trenger. Man skal være glad for at man har det nødvendigste, ”jeg har alt jeg trenger”. Nei, jeg er ikke enig. Man trenger mer. Brød og vann gir ikke mening med tilværelsen. Man trenger en mening med tilværelsen. Man trenger noe som gjør at man gleder seg til i morgen. La det være en fotballkamp, la det være et nytt nummer av Se og Hør, det spiller ingen rolle. Men du gleder deg ikke til å spise brød og drikke vann.

Jeg studerer kvinne- og kjønnsstudier. Det er ikke like interessant som hjemme. Her handler det bare om utvikling. Det handler om basic needs. Kvinner og menn skal ha like rettigheter. Kvinner skal ikke være fattigere enn menn, faktisk skal ingen være fattig i det hele tatt. Demokrati er en fin ting. Det er kanskje viktig, men ikke interessant så veldig lenge. Vi vet det. Det er ingenting kontroversielt med det. Lei av å høre det nå. Jeg hørte det på skolen i dag, og i morgen skal en annen foreleser og avisene fortelle meg akkurat det samme. Det gir ikke mening mer enn at det er grunnleggende. En brødskive er ikke god uten pålegg.

Gorilla-trekking, 19.05.2005

Etter to dagers festing for å grundig feire både 16. og 17. mai, har kroppen minimalt med søvn og godvilje. Men 18. mai klokken 08.15 om morgenen blir vi hentet av bil og sjåfør, og ferden for slitne sjeler går vestover helt til vi kan se Congo og befinner oss i Bwindi National Park. Standarden hvor vi skal bo er som forventet – vi har vært ute en vinternatt før og opplevd verre fasiliteter enn dette. Og etter vi har spist middag og gått på do med fluene får jeg en av mine beste netter med søvn på lenge. I Kampala er det knapt kaldere om natten enn det er om dagen, og lakenet jeg har til dyne blir bare brukt en gang iblant, selv om viften står på hver eneste natt. Det høres morsommere ut enn det er, men altså; mange hete netter med lite søvn. Derfor er den kjølige natten her i Bwindi svært velkommen, og fullt påkledd med bukse og genser kryper jeg under det tykke pleddet og sover som et barn i ti timer i strekk og drømmer om oversvømmelse i Bergen, det er en god drøm. Godt uthvilt neste morgen er jeg fit for fight og klar for jungelen og nye opplevelser.

Og inn i regnskogen vi gikk. Og gikk. Og gikk og gikk og gikk. Oppover. Oppover, oppover, oppover. Jeg har som generelt prinsipp at jeg ikke tar fysiske utfordringer, men har gjort et unntak for de sjeldne gorillaene vi nå er på leting etter. Naturen er fin, utsikten er fin, og for biologer, naturgeografer og andre som er spesielt glad i masse insekter, masse svette, masse slit, skitne klær og drit generelt, harde motbakker og en topp som aldri kommer nærmere er dette selvsagt så nært himmelen som man kommer. Men for en urban sjel som er mer glad i rulletrapper og nyinnkjøpt fashion er dette absolutt en utfordring. Tanken på at jeg er blitt nærmere 3000 kroner fattigere for akkurat dette gjør blodsmaken i munnen litt sterkere. 3000 kroner som skal betales tilbake til lånekassen over 30 år med mer arbeid og slit pluss renter. Min egen hypotese om at jeg er, og trolig alltid kommer til å være, en byjente blir mer og mer forsterket for hvert skritt jeg tar i motbakke, for hver gang jeg trøkker gåstokken ned i jorden foran meg og nærmest drar meg oppover i smerte, ubalanse og gjørme før jeg børster vekk et udefinert insekt fra skulderen og gjør det samme en gang til. Vi er ikke garantert å finne noenting som helst, men dette bør bringe resultater, og det bør være verdt det!

Og ja, det er vel kanskje det. Etter nesten fire timer blodslit står vi knapt fire meter fra minst fire ville gorillaer. Det er ganske stilig. Silverbacken er diger og alle gorillaene er veldig klumsete og veldig søte og dingler og spiser og bryr seg egentlig ikke stort om oss. Men når den minste og søteste hannen er lei av at vi står og glor på at den trøkker i seg blader, reiser den seg opp på to bein, slår seg med armene på brystet og serverer oss et lite minibrøl, før den drar sin kos. Jada, du er sjefen. Og vi er i alle fall imponert. Og underholdt.

Og veien tilbake går langt mer behagelig gjennom små landsbyer, folk og fe, geiter og kuer og høner og vakker natur. Her bor folk, langt i fra alt og ingenting, et steinkast fra ville gorillaer og milevis fra sivilisasjon. Og alle stopper og vinker og ler og glor på oss, som om det var vi som var en attraksjon. Men det er for så vidt greit når noe er gjensidig, vi glor på dere og dere glor på oss og egentlig skjønner vi kanskje like lite alle sammen.

Landsbyliv, 20. 05. 2005

Mens Jens, Inga & Kjartan er godt fornøyd etter gorilla-trekkingen og drar videre til henholdsvis fotball på skjerm og Queen Elizabeth National Park, blir jeg alene igjen i jungelen. Av en eller annen merkelig grunn vil jeg ha mer. Etter enda ti timer med utøkt søvn gleder jeg meg stort til Village Walk for ca. to prosent av prisen på gorilla-trekkingen. Vi er utenfor høysesong, og det er bare jeg som skal på Village Walk i dag. Det betyr at jeg får Elias, guiden min, helt for meg selv, samt de to bevæpnede vaktene som lusker i buskene foran, bak og til siden – kun til ære for min sikkerhet. Jeg sier meg godt fornøyd med mitt betalte maskuline selskap og ser frem til ekte landsbyliv.

Gåturen varer tre-fire timer, men dette er en behagelig tur. I motsetning til klatringen på gorilla-trekkingen, hvor jeg stort sett måtte konsentrere meg om hvor jeg satte føttene, kan jeg nå trygt løfte blikket og bli overveldet av natur så vakker at den til og med kan ta pusten fra en samfunnsviter. Vi går igjennom de store te-plantasjene som er landsbyens største inntektskilde, kaffebønner ses på nært hold, det samme gjør arbeiderne i åkeren, de unge gjeterne og klesvask i elven. Men aller mest ser jeg frem til å møte medisinmannen. Når vi når frem dit hvor doktoren bor, er han dessverre ute på oppdrag. Noen i landsbyen har fått ”evil spirits”, og da må medisinmannen på arbeid. Jeg spør hvordan man vet at noen har fått ”evil spirits” og Elias forklarer at ”that’s when somebody starts talking nonsense, like ”I want beer, I want meat” and they don’t know what they’re saying”. Men i medisinmannens fravær kan konen hans vise meg noen kunster. Her har hun viagra både for mann og kvinne, samt behandling for diverse kjønnssykdommer. Og det meste annet. Og alle urtene plukkes selvfølgelig rett fra hagen.

Ferden går videre til ”bryggeriet”. Her får jeg se hvordan bananer blir til alkohol av forskjellig sort. Og jeg får smake på både bananvin og banansprit. Mye bedre enn HB! Egentlig skal jeg også besøke barneskolen, men siden barna har ferie må jeg nøye meg med å se skolebygningen, fotballmålet og en unge som øver seg på å stå på hender fra avstand. Men pygmèene får jeg møte, og alle sammen danser og spiller for et publikum som bare består av en noe ubekvem, men fascinert hvit jente fra langt der oppe i nord.

Godt fornøyd med dagens opplevelser begynner jeg smått om senn å vende snuten østover mot Kampala og sivilisasjonen igjen. Og etter å ha fått ris istedenfor poteter som bestilt til middagen kommer sjåføren som skal hente meg klokken halv syv istedenfor klokken fem og kjører meg til Ingenmannsland hvor jeg skal overnatte på et ”hotell” hvis rom består av fire vegger, en seng og et taklys som ikke virker. Men manageren kommer med et stearinlys til meg og alt ordner seg og alt er som normalt her i Afrika. Ingen vet når bussen går neste morgen, fem sier en, halv seks sier en annen, kvart på seks sier en tredje. Jeg vil for alt i verden ikke bli værende her en natt til og sørger for å stå tidsnok opp uansett avreisetidspunkt. Halv seks kommer bussen, jeg får vindusplass og heldigvis for det. Jeg deler en treseter med to American-size damer og en unge som oppfører seg mer eksemplarisk enn hønene lenger bak. Bussen stappes full til randen, og har du et brev som skal leveres er det bare til å gjøre som The Fat Lady ved siden av meg; kaste det ut av vinduet når du passerer den riktige landsbyen. Navnet står jo på konvolutten og det er bare til å stole på jungeltelegrafen. Etter ti og en halv time er jeg sår både her og både der, og selv om det var godt å komme seg ut av Kampala for noen dager, var det jammen godt å komme tilbake igjen også!

Fra den ene siden... 

til den andre siden. Jada, vi gikk! 

Og vi fant! 

P� n�rt hold 

En fjern slektning, kanskje? 

Te-plantasjene er landsbyens st�rste inntektskilde 

Ekte kaffeb�nner 

Klesvask i elven 

Ingenting � si p� naturopplevelsen 

Her bor medisinmannen med kone og seks barn 

Medisinmannens kone har urter som hjelper mot det meste 

Hos denne mannen fikk jeg smake bananvin og banansprit 

Landsbyens barneskole i feriemodus 

Pygm�ene i full sving til �re for meg 

Landsbyens sentrum 

Ingen 17. mai uten 17. mai-tog... 

og underholdning og p�lser 

Om kvelden er det fest p� byens fineste hotell, med tale fra ambassad�ren, nasjonalsang, kanap�er, kake og gratis alkohol s� langt beholdningen rekker.  

Fredag kveld tilbringes ofte p� irskepuben. P� irskepuben tar man gjerne en shot eller to. Og Ole er verdens beste shottekompis. 

Inga er ikke s� verst hun heller. Vi har alle v�re kvaliteter. 

Kampala sett fra byens solside. Men som sagt, du skal ikke skue hunden p� h�rene 

Bergen i sikte, 09.05.2005

Da var hjemreisebilletten flyttet til 11. juli. Og for den første uken hjemme i Bergen har jeg bestilt følgende: Godvær. Middag hos mamma. Nordnesparken i solnedgang, gode venner, Hansa og en fuktig kveld på Bergens uteliv. Shoppe, shoppe, shoppe, shop till I drop – Galleriet, here I come! Og jeg skal dra Visakortet i en kortterminal eller tre! Is på torgallmenningen. En god film på Bergen Kino. Grovbrød, leverpostei og fiskekaker. En handletur på Rema 1000. Sjokoladekjeks fra 7Eleven. En tur på Fløyen – regnvær er helt ok til denne. Fersk torsk kjøpt fra torget eller kjøttbasaren tilberedt med gulrøtter og poteter hjemme hos pappa. Og om det er noen som har en sommerjobb eller en hvilken som helst annen jobb til meg, er dette en åpen søknad.

Gleder meg!!!

Sees om ikke lenge, nordboere:)

Bodaboda, 09.05.2005

En bodaboda er en moped med en sjåfør som kjører passasjerer. Bodabodaene er der alltid når du trenger dem. De kjører deg dit du vil, fra A og helt frem til B. Og forhandlingene om pris stopper som regel ett eller annet sted mellom to og åtte kroner (med mindre du er fersk i byn). I begynnelsen var jeg skeptisk og litt redd. Og av hensyn til den delen av slekten min som er i sin beste alder burde jeg kanskje sensurert det faktum at jeg krasjet første gangen jeg satt på en bodaboda. Men en liten skramme på leggen skremmer ikke denne jenten, snarere tvert imot: hun fikk blod på tann. Nå elsker jeg å sitte bakpå bodabodaene, håret flagrer i vinden og jeg føler meg som den eksosrypen jeg aldri turde(eller fikk) være da jeg var fjorten. Det er langt i fra trygt(hva er vel det?), men er etter hvert blitt en daglig nødvendighet, og omsider en daglig opptur. Og når jeg kommer hjem, skal ikke pappa’n min (som er halvt Harley) se bort ifra at jeg endelig takker ja til en tur på Harley’en – OG at jeg kommer til å like det!

Luften er fri for alle, 27.04.2005

Det er vanlig at hvert semester ved Makerere blir preget av minst en ”riot”, eller opptøyer fra studentene. Forrige semester gikk igjennom flere. Disse opptøyene skal være preget av lovløse tilstander, og det lureste skal følgelig være å holde seg innendørs. Et av forrige semesters opptøyer begynte med en trafikkulykke på campus. Studentene krevde på grunnlag av denne fartsdumper, men fikk ikke innvilget ønsket. Fartsdumper ble derfor tema for opptøyer, og to studentliv skal ha gått tapt mens det hele sto på.

Det har nylig vært valg av studentpresident på Makerere, og den siste tiden har vært preget av dette. Mens vi har ventet på forelesere har forskjellige kandidater benyttet døtiden til å ta tak i mikrofonen og fremme sin sak, ofte hovedbestående i å dele ut drops til alle studentene. Det er ikke populært å ikke ha nok drops til alle studentene. Plakater av kandidater henger rundt omkring på trær og vegger, og kandidatene har kjørt rundt i bilene sine omkranset av sin egen tilhengerskare.

Nå er valget overstått. Ryktene sier at det er den kjekke mannlige kandidaten som har vunnet. Jentene på jente-hostellet har fortalt Thomas(som selvfølgelig henger på de kanter) at de har stemt på han fordi han er så kjekk. Og at om han skulle vinne valget ville guttene fra gutte-hostellene komme til jente-hostellene for å lage bråk. De samme ryktene har vi hørt fra flere hold. Vi har ingen skoleavis eller andre gode informasjonskilder på campus, så vi vet ytterst lite om så vel kandidatene som resultatet av valget. Men jungeltelegrafen har kanskje sitt opphav i Afrika?

Man merker det på stemningen. Noe er i gjære. En bil som kjører i 90 inne på campus mens den ligger på hornet. Guttegjenger i opprørt stemning som løper etter med stokker i hendene. Fløyter høres lange veier og politisirenene er oppsiktsvekkende hyppige. Det har ligget i luften. Og nå også bokstavelig;

Klokken syv om morgenen har jeg forelesning, og det er foreløpig bare morgenfugler som meg selv jeg møter på campus på veien til instituttet mitt. Like forbi hovedinngangen, hvor den bevæpnede vakten i dag har fått selskap av flere politifolk, kommer det første tegnet; et nys fra en av de forbipasserende i motsatt retning. Jeg husker plutselig hva Jens sa da han kom hjem kvelden i forveien: det var noe i luften.

Det begynner å klø i nesen. Det begynner å svi i halsen. Menneskene jeg møter går med tøystykker for munnen, og jeg lar min alltid medbrakte (og ellers alltid unyttige) jakke fylle samme funksjon. Jo nærmere jeg kommer instituttet mitt, jo verre blir det, og snart renner det fra øynene og tilstanden føles uutholdelig. Jeg snur og tar strake veien hjem igjen. Hvorfor er alle bodabodaene opptatt når man trenger dem som mest?

Tåregass. En meget spesiell metode, men helt ufarlig. Og et resultat av et system som ikke stoler på innbyggerne sine, men minst like mye et resultat av innbyggere som ikke stoler på systemet. Og hvor utrolig provoserende det føles å bli fratatt friheten sin på den måten!

Mangelvarer, 24. 04. 2005

Grovt brød er mangelvare i Uganda. Derfor har jeg sluttet å spise skiver. Isteden spiser jeg frokostblanding til frokost, og ellers går det mest i varm mat. Imidlertid bruker man gjerne lørdagskveldene til å konsumere akkurat det samme som man gjør hjemme i Norge, og søndag følger på samme måte med ekstra appetitt på salt, varm mat. I dag er en slik søndag. Derfor er det ekstra kjedelig at strømmen er borte akkurat nå. Hadde det ikke vært for tidligere nevnte mangel på grovbrød skulle jeg ha skrevet at jeg nå sulter foran brødboksen. Jeg lurer på hvor lenge jeg gidder å sitte her og vente på at strømmen kommer tilbake, hvor sulten jeg blir, før jeg finner ut at jeg får vel spise noe frokostblanding da, selv om jeg ikke har lyst på. Mat må man ha. Og jeg er for lengst lei av å vente på å få tatt bestilling på Klub5, vente på maten, vente på regningen og vente på vekslepengene. Da venter jeg heller på strømmen. Også tenker jeg at jeg ikke skal klage. I Afrika sulter de, ikke foran brødboksen.

Den gjennomsnittlige uander

Jeg forventet vel kanskje å på et tidspunkt møte den gjennomsnittlige ugander. Jeg har det fremdeles til gode, og regner med status vil være quo når jeg putter sandalene i kofferten og igjen finner frem sjøstøvlene.

Det er lettest for meg å omgås ugandere med penger, ugandere med mye mer penger enn den gjennomsnittlige innfødte her ved ekvator. Dette kommer nok av flere grunner. En av dem er at jeg slipper å tenke på om denne personen bare vil være venner med meg fordi jeg er hvit og følgelig kan og bør spandere på en fattig venn. En annen grunn er at de med mer penger ofte er mer vestlige og har mer kunnskap om hvordan min kultur er, og derfor er lettere å omgås. Sistnevnte kan komme av at de økonomiske ressursene gir tilgang til både bedre utdannelse og flere og mer mangfoldige media, men også av at disse har kjennskap til andre vestlige, som for eksempel Aisha som har tre søsken som er bosatt i Storbritannia med ektemake og barn. En tredje grunn til at det er lettere for meg å omgås rike ugandere, er rett og slett at de ikke får meg til å føle meg skyldig. Skyldig i å være rik, skyldig i at andre er fattig. Og jeg trenger ikke være redd for å gå med de nye skoene mine eller nevne at jeg har laptop rett som det er.

I Norge er klær og sminke vinnerne i å gjøre kvinner til konsumenter. I Uganda er det hår, sko, hender og føtter. Eller hår og hår, nesten ingen ugandiske jenter har sitt eget hår. Og frisyrene er veldig varierte. En jente jeg er blitt kjent med i klassen hadde korte fletter. En dag kom hun med langt hår med store krøller i endene. Og et par dager senere kom en annen av jentene, som tidligere hadde skulderlangt, stritt hår, med helt kort, kjempekrusete hår. Det tok faktisk en stund før jeg forsto at nesten ingen av jentene hadde ekte hår. Jeg spurte Aisha om de tvinnede flettene hennes var ekte, da fniste hun (og jentene som satt bak og ved siden) mens hun måtte bøye seg fremover, hun tok meg omsorgsfullt på armen og sa ”Oh, Liiiizzzz” slik hun pleier å gjøre hver gang jeg gjør eller sier noe som de synes er rart. Jeg pleier ikke skjønne hva det er for rart jeg sier og gjør, men etter en nærmere kikk på ”håret” til Aisha, tok jeg raskt hintet denne gangen.

Ellers må jeg pent finne meg i at Aisha gjerne leier meg når vi går på gaten, gir meg en god klem når jeg kommer og stryker meg på armen i tide og det som for oss norske gjerne også ville bli sett på som i utide. Kroppskontakt er mye mer vanlig her enn hjemme. Og det er svært vanlig at gutter leier på gaten. Det er mer sjeldent å se gutter og jenter som leier hverandre. Og når man treffes sier man alltid ”Hi, how are you”(til Thomas sin store fortvilelse – hva skal man svare?) og gir hverandre et ekstraordinært slapt håndtrykk (du hadde gremmet deg, pappa).

Aisha har flere ganger spurt meg: ”Liiizzz, when are you gonna get married?” samtidig som hun fniser. Hun spør litt på alvor og halvveis på tull, hun vet at dette er en problemstilling som er annerledes for meg enn for dem. Halvparten av ugandiske jenter mellom 15 og 19 år er gift. Fyller man 20 uten å være gift, er man ”leftovers”. For disse urbane, utdannede jentene med pengesterke fedre er imidlertid situasjonen ikke helt den samme. Aisha sier hun ikke trenger å gifte seg før hun er i slutten av tjueårene, først vil hun gjerne jobbe et par år etter hun er ferdig med mastergraden. Det er ikke sikkert jobbing blir like aktuelt når hun gifter seg. En kvinne i arbeid møter andre menn, og dermed øker også sannsynligheten for at hun kan fristes til å være utro. Derfor ser ugandiske menn helst sine koner innenfor husets fire vegger, i alle fall sånn til hverdags. I Uganda er det vanlig at menn har flere koner. Det er, sammen med det å få mange barn, et tegn på maskulinitet. Men det er også svært vanlig at menn er utro. Aisha drømmer derfor mest om en (trofast)britisk mann, og om hun skulle ende opp med en ugandisk mann er det viktigste at hun er den første konen. Da blir hun den konen med høyest status, og den som mannen mest sannsynlig vil slå seg ned med når han er lei av de andre, slik tilfellet er med Aishas førstekone-mor, som på sine gamle dager er førstepri-kone foran de nyere yngre.

Dette er imidlertid problemstillinger som blir tatt opp på Women and gender studies, av både mannlige og kvinnelige forelesere, mannlige og kvinnelige studenter. Det er kommet opp forslag i Uganda om å gjøre polygami ulovlig dersom det forekommer uten skriftlig samtykke fra tidligere kone/r. Muslimske kvinner og menn har imidlertid demonstrert mot dette forslaget. Et av argumentene for polygami er faktisk at det som følge av krig og diverse finnes flere kvinner enn menn i Uganda. Vel, selv om det er mer enn 50% kvinner, er det samtidig mer enn 49% menn.

Menns utroskap er et større problem her i Uganda enn hva man kanskje umiddelbart tenker seg til. Dette kommer først og fremst av HIV/AIDS-problematikken, som er stor her. Den nye pavens holdninger til kondomer og andre styggedommer gjør ikke problemstillingen lettere, den katolske andelen av Uganda er ganske stor, det samme er den O Store (Dobbelt-)Moral. Og på jentetoalettet står to store, fulle pakker med gratis kondomer. Men ingen har forsynt seg – i hvert fall ikke av kondomene.

Hva gjør meg glad når jeg er i Kampala?

Å se på bilder av venner og familie fra Bergen på laptopen min. Å komme på skolen og møte Aisha, Justin og Irene. Å se på bilder fra ferien i Kenya på laptopen min. Når foreleseren kommer og leverer en bra forelesning. Å sitte og fnise med Aisha, Justin og Irene mens vi venter på at foreleseren kanskje skal komme. Når jeg helst bare vil gå hjem og foreleseren ikke kommer. Å finne Pretty Woman og Julia Roberts-collection på dvd. Å sitte inne i leiligheten og se på Oceans Eleven eller Gudfaren på laptopen min mens det regner ute. Når Thomas sier: ”Vil du ha en liten stiv en, Lisbeth?” Men jeg tar en øl istedenfor. Når internett ikke er tregt på Klub5. Når de har vekslepenger på Klub5. Når jeg møter Hilde på msn. Når jeg får melding på det norske simkortet mitt. Når jeg får e-post(fra noen jeg liker). Når jeg går på restaurant og finner ut at de har Cola light. Å sitte bakpå en bodaboda. Å gå hele veien til supermarkedet med ipod og Margaret Berger på øret. Å handle på supermarkedet. Å spise ananas. Å spise eple. Å kjøpe nye sko. Når Aisha ringer og sier at forelesningen er avlyst og spør om jeg vil være med i dyreparken i morgen. Å se kattunger. Å drikke baileys. Å gå på kinarestaurant. Å finne skummetmelk i butikken. Å se velkledde og veltrente mannfolk på Rouge lørdag etter midnatt. Når Thomas skal forklare bartenderen at jeg ikke er så godt vant med å si: ”She’s not that good used”. Å spise frityrstekt banan med is til dessert på kinarestaurant. Å ta laptopen min med på Nufu-huset og sitte på internett. Når noen kommenterer på bloggen min. Å tenke på våren i Bergen. Å tenke på hvor heldig jeg er som får muligheten til å reise ut i verden. Å tenke på hvor jeg skal reise neste gang. Å tenke på Flesland en dag i juli. Å tenke på hvor heldig jeg er som kan få meg en veldig bra jobb selv om jeg skulle finne på å gifte meg og få unger. Å tenke på at jeg ikke trenger å gifte meg eller få unger hvis jeg ikke vil. Å tenke på hvor glad jeg er i olje og den norske velferdsstaten. Å tenke på det norske regjeringsskiftet til høsten. Å tenke på at noen tenker på meg i Bergen. Å glede meg til lunkne øl, solnedgang og gode venner i Nordnesparken en gang på sensommeren. Vaskehjelpen vår Sophie. Å finne gode og nye bøker i bokhandelen. Å kjøpe kopier av forelesningsnotater hos kopidamen, for så å skulke forelesning. Når det kommer en sang jeg liker på et utested. En spontan drikkekveld. Å bli kjent med nye ugandere som er ordentlig greie. Når kjøpkvinnen Edith sier ”God bless you”. Å drikke ugandisk te. Å smake ny mat som er god. Å finne ny musikk som jeg liker. Unger som ler og vinker når de ser hvite meg. Å finne britiske ELLE eller Sør-Afrikanske Cosmopolitan i butikken, for så å kjøpe det. Å se på shoppescenene i Pretty Woman – bare en gang til! Å drømme om hva jeg skal bli når jeg blir stor.

Kampala vs Bergen

Hva savner jeg når jeg har hjemlengsel?

Venner. Familie. Vorspiel hos Bjarte. Nachspiel hos…. Eller et hvilket som helst nachspiel man kan gå alene på uten at halve byen blir bekymret. Estetikk. Fashion. Shopping. En ordentlig dagligvarebutikk i umiddelbar nærhet. Hansa. Tuborg. Grovt brød. Fiskekaker. Leverpostei. Ordentlig pensum. Lesesal. Slutten på en lang og slitsom arbeidsdag. Lønningsdag. Friheten til å organisere dagen slik jeg selv ønsker, i motsetning til 18 fastsatte passive timer i uken. Norsk byråkrati. Vekslepenger. Rask service. Service generelt. Smågodt. Bergen Kino. Hotel Cæsar og Idol, Fredrik Skavlan og Jon Almås. Fotgjengeroverganger. Sol etter regn. Å gå opp på Fløyen i regnvær. Alltid tilgjengelig internett. Raskt internett. Internett generelt. Forelesere som alltid kommer. Punktlighet. Hennes & Mauritz. Rene, offentlige toaletter med toalettpapir. Mennesker som tar et nei for et nei. Lettmelk, lightbrus og magerost. Å gå på gaten uten å bli stirret eller ropt på. At folk passer sine egne saker. Alltid strøm. Alltid vann. Enerom. Vaskemaskin. Effektivitet. Kapitalisme. Å sove uten myggnetting. Å være uten myggstikk. Mannfolk som kan kle seg. Å betale med kort. Å gjemme seg bort. Å ha det travelt. En fullbooket dag. Middag hos mamma.

Og alle som bruker msn må legge meg til i kontaktlisten sin (hvis dere vil snakke med meg da): lisbeth.jorgensen@student.uib.no

På kinarestaurant er og blir den beste desserten 

Syv stykker i en taxi, men alle kan ikke være med på bildet.